Hva former egentlig en personlighet?
I flere århundrer har både filosofer og forskere diskutert hva som har mest betydning - arv eller miljø?
Å utforske dette kan være en skremmende øvelse, i hvert fall om du ser for deg at vi alle er så utrolig unike som individer. Tenk deg de to mest forskjellige nålevende menneskene, i en global befolkning på rundt 7 milliarder mennesker. Sammenlikner vi DNA, vil vi finne ut at 99,9% er helt likt, det er de alle sapiens har til felles. Som i tilfelle med andre dyrearter er det her snakke om nedarvede handlingsmønstre, instinkter, som regulerer hva slags oppførsel, vaner som er typisk for arten og sørger for overlevelse og reproduksjon.
Da er det vel den siste 0,1-prosenten som gjør oss til enkeltindivider? Nei. Estimater fra mangeårige studier av eneggede tvillinger og adopterte tyder på at den genetisk-styrte (arvelige) delen av personligheten ligger på mellom 30% og 60%. Da vil vel foreldrene og omgivelsene forme mesteparten av personligheten til 18-åringen? Nei, faktisk har foreldrenes og omgivelsenes påvirkning størst påvirkning i de tidligste årene, når vi nærmer oss 18 så er denne påvirkningen nær null.
Dette betyr at uansett hvor omsorgsfulle og oppfølgende foreldre er, så vil ikke denne innsatsen påvirke om avkommet blir genialt eller verdensmester på ski, men heller ikke om det blir kriminelt. Man forsker nå på hvilke andre miljøfaktorer som er med på å utvikle personligheten, det er nærliggende å peke på vennekrets og skolemiljø.
Begynner du å forstå hvorfor mennesker er vanedyr?
Mesteparten av verktøykassa vår ble altså utviklet for svært lenge siden, nærmere bestemt i paleogen tid omtrent 20 millioner tilbake i tid. Den såkalt frie tanke har et genetisk spillerom på maksimalt 0,1 prosent, men fortsatt er mye av denne potten genetisk arv. Av det som er igjen, er resten et nokså ubevisst samspill mellom individets kognitive regnemaskin og omgivelsene. Bevissthet rundt jeget - hvem vi egentlig er, har ikke hatt noen betydning i evolusjonen. Hittil.
I praksis betyr dette at mennesker er intellektuelle dovendyr som utmerker seg på konkret persepsjon, men er mye mindre dyktig på abstraksjon. Vi er raske til oppfatte det umiddelbare og dramatiske, men overser de fleste langsiktige trender og konsekvenser. Vi er nåtids-orienterte og har en tendens til å neglisjere eller devaluere fremtiden.
William Ophuls tar dette menneskelige anti-intellektet for seg i "Immoderate Greatness: Why Civilizations fail". https://www.amazon.co.uk/Immoderate-Greatness-Why-Civilizations-Fail/dp/1479243140
Den menneskelige natur har ingen innebygget modul for sivilisasjon. Alt må oversettes bakover i tid til overlevelsesinstinkter i stammen som jakter sammen. Fremgang måles i hvor mange byttedyr som drepes. Ingen tidligere sivilisasjon har vart i mer enn rundt 700 år. Alle sivilisasjoner vil etter en dekadent periode rase sammen til en haug av byggesteiner som deretter plukkes opp av nabo-imperier.
Begrepet "sivilisasjon" er vanskeligere å avgrense enn noen sinne, mener vi hele verden, deler av verden eller en nasjon? Det blir som begrepet "økosystem", det kan være noe veldig lite (en landsby), eller hele jordkloden.
Vår egen globale sivilisasjon begynner tydeligvis å nærme oss kanten av stupet, men det er fortsatt vanskelig å definere hva som var startpunktet vårt sivilisasjon. Personlig mener jeg at Martin Luther og opplysningstiden er startpunktene for et revolusjonerende nytt samfunn som for første gang ikke lenger tror at sykdom er en straff fra gud. Disse nye tankene ga grunnlaget for vitenskapen og utvikling mot en global infrastruktur.
Å hindre undergangen krever et enormt løft i menneskelig bevissthet som må skje raskt. Det å mestre analyse av komplekse historiske prosesser krever en enorm bevisstgjøring. Mange har sagt at dersom historien glemmes, må den gjennomgås på nytt. Å reflektere over historiens gang har aldri hatt noen plass innenfor evolusjonen. For å frigjøre seg fra den instinktive autopiloten, må individet først ble bevisst seg selv. Hvem er den egentlige jeg og hvorfor driver jeg med det jeg gjør? Mesteparten av det vi driver med er vaneatferd som bygger på primitive overlevelsesinstinkter som er tusen ganger eldre enn språkene.
Det som er vanskeligst for sapiens å forstå, er eksponentiell vekst (vær oppmerksom på at begrepet vanligvis også inkluderer eksponentiell nedgang). Det betyr at takten i veksten øker tiltagende, slik man for eksempel ser med det globale folketallet eller hva verdens 50 rikeste eier av jordas totale ressurser. Sivilisasjoners undergang er alltid knyttet til ukontrollert vekst eller nedgang innen kritiske opprettholdende faktorer for systemets stabilitet.
Siden vårt økonomiske system er basert på at rovdyrets grådighet alltid lønner seg, vil det alltid oppstå kollapser. Disse kan være i deler av eller i hele systemet, det kan være en kollaps i tilgang på ressurser eller at aksjer brått endrer verdi på grunn av feilvurderinger. En ny verdensøkonomi må være mer universell, den må være i tråd med de grunnleggende lovene i naturen, som for eksempel termodynamikkens lover.
Naturen er svært effektiv i termodynamiske termer. Den jevne strømmen av solenergi forbrukes ikke bare, men brukes i stedet til å bygge opp en rik og mangfoldig kapitalbeholdning. For å si det mer teknisk, internaliserer naturen termodynamiske kostnader, ved å bruke samme materie og energi om og om igjen for å vri maksimalt liv ut av et minimum av energi. Selv om det kan være teoretisk mulig for den menneskelige økonomien å etterligne den naturlige økonomien, ville det innebære en radikal transformasjon av sivilisasjonen slik vi kjenner den. De nasjonale økonomiene måtte strengt samordnes, slik at de ble en del av det samme økosystemet. Enkeltpersoner ville måtte tolerere strenge kontroller av menneskelig vilje og lyst - det vil si å motta kraftig negativ tilbakemelding der valgene ikke var bærekraftige.
Det er slik naturlige økosystemer fungerer. Men selv om en slik bikube-lignende tilværelse på en eller annen måte var akseptabel, ville man måtte stille spørsmål ved om mennesker har selvledelsesevne til å opprettholde den. Vi står overfor enormt komplekse utfordringer på mange områder på en gang. Bare det å opprettholde dagens nivå av kompleksitet, i for eksempel infrastruktur, regulering og ekspertise (nasjonalt eller regionalt), begynner faktisk å forbruke flere og flere ressurser – menneskelige ressurser, kapitalressurser, materielle ressurser – noe som betyr at samfunnet må løpe hardere og hardere bare for å bli i samme sted.
Eksponentiell vekst vil ubønnhørlig lede til fundamentale forandringer av systemer. Man når en kaos-tilstand, som betyr at systemet er preget av at mange tilbakemeldingssløyfer opererer og inter-reagerer på en ikke-lineær måte. Den helhetlige tilstanden blir dermed mer og mer ugjennomtrengelig og uforutsigbar. Situasjonen blir mindre og mindre håndterlig, fordi verken timingen eller alvorlighetsgraden av spesifikke hendelser er forutsigbar for mennesker. For å henge med i utviklingen, må vi derfor gå inn i symbiosen med AI.
Ekstrem kompleksitet kjennetegner altså mange av våre nåværende systemer. Roboter selger og kjøper de fleste aksjer i dag (globalt), basert på innlærte algoritmer. AI gjør i mange sammenhenger valg som er uforutsigbare og uforståelige for mennesker. Valgene går over hodet på oss og er ikke kontrollerbare lenger. Selve vitenskapen vår, fra kvanteteori til kaos-matematikk, fører oss inn i usikkerheten.
Vi trenger nye AI-verktøy for å styre kursen vår framover på mange felt. Paradoksalt nok trenger vi disse verktøyene også for å bedre forstå noe så fundamentalt som menneskelig systematferd. Ingen er i dag i stand til å kontrollere systematferd. Donella Meadows har forsket mye på dette feltet. Hun påpeker at våre sinn og språk er lineære og sekvensielle, men i komplekse systemer skjer alt på en gang og overvelder oss fullstendig intellektuelt. Sinnet vårt liker å tenke på enkeltårsaker som gir enkelteffekter. Vi liker å tenke på én eller høyst noen få ting om gangen. Men vi lever i en verden der utallige årsaker regelmessig kommer sammen for å produsere mange effekter.
Dermed er det egentlig ikke slik at imperier dukker opp, går inn i en vekstfase, regjerer, synker og faller som i en tilbakevendende og forutsigbar livssyklus. Det er historikere som retrospektivt konstruerer disse fasene. I stedet oppfører imperier seg som alle komplekse adaptive systemer. De fungerer i tilsynelatende likevekt i en ukjent periode. Og så, ganske brått, kollapser de. Systemet i helhet er uforutsigbart, selv om man har god kjennskap til hvordan enkeltfaktorer virker inn.
Antikkens skribenter som Hesiod og Platon kjente godt til sivilisasjoners nedgang og fall. De knyttet forfallet til forvitring av en moralske kjerne eller et ledende ideal. Sir John Bagot Glubb har tatt for seg denne tematikken. En overmoden sivilisasjon kan forsatt virke velstående på overflaten. Men på dypere vann fortrenger grådighet og egoisme idealene om plikt og tjeneste. I tillegg avler suksess hybris i form av selvtilfredshet, arroganse, selvrettferdighet og overtillit. Et bortskjemt samfunn begynner å råtne innenfra. Det kan ha en overdåd av diskusjoner, debatter og argumentasjon som kan vitne om blomstrende intellektualitet, men en uopphørlig kakofoni av argumenter vil etter hvert ødelegge handlingskraften.
Intellektuelle argumenter fører sjelden til enighet, men tvert imot til polarisering og mer intern rivalisering, straks gjenkjennbart fra politisk debatt. Befolkningen får stadig mindre til felles, men lever i hver sin boble. Politisk og økonomisk ekspansjon innebærer en økning i hierarkisk ulikhet. Et samfunn kan finne seg selv delt mellom en kultivert minoritet og en majoritet som av forskjellige årsaker aldri har interessert seg i å delta i debatter rundt estetikk og kunst. Når dette flertallet stadig vokser, virker det som om minoriteten forkaster "finkulturen" og i stedet gir seg hen til massekulturen. Eliten blir utsatt for hat, det er nok å se på situasjonen i dagens USA.
Den viktigste grunnen til at sivilisasjoner går fra høy moral og sterk konsensus til pessimisme og splittelse er moralsk entropi. Dette innebærer altså at man mister interessen for helheten, alle er mest interessert i å sikre sine egne privilegier. De som styrer en overmoden sivilisasjon, er engasjert i en krig mot virkeligheten som de ikke kan vinne. En rekke lumske transformasjoner har gjort samfunnet dysfunksjonelt og ustyrlig. Den økologiske, sosiale, økonomiske og intellektuelle kapitalen som kreves for å løse problemene har forvitret. Bare en rase av overlegent intelligente, rasjonelle og kloke vesener kunne begrense sin oppførsel slik at de unngår dette resultatet. Det er ikke oss. Vi må dermed være villige til å ta AI inn i beslutningsprosessene.
Sivilisasjoner er som Titanic, de kan aldri synke. Isfjellet vi vil kollidere med ligger der ute et ukjent sted. Vår kollaps kan allerede være forutbestemt, men forløpet og tidspunktet er uforutsigbart. Selv en utbredt bevissthet rundt denne faren fører kun til handlingslammelse. En kollaps kan skje plutselig eller gradvis, før eller siden, så hvorfor handle nå? Man ønsker ikke å spare inn på dagens forbruk av ressurser i en tid da de samme ressursene blir knappere og dyrere. Kort sagt så fornekter vi at isfjellet finnes der ute. Global oppvarming har fikset det problemet. Vi tror isfjellet har smeltet.
Comments