Del 1 i en serie om sivilisasjoner som er eldre enn Romerriket. Internettet det er snakk om, består av vann. Folket det er snakk om er kjent under mange navn i forskjellige tider og kulturer: Skytere, sarmatere, keltere, skotter, ariere, iranere og en rekke andre navn. De var uansett de første som brakte sivilisasjon til Europa!
Hvor lenge har mennesker skapt velfungerende nettverk for handel? Like lenge som mennesker har hatt språklige begrep om handel, altså i rundt 80 000 år. Ferdselen gikk langs store vannveier. Dermed oppsto de første sivilisasjonene i nær tilknytning til vannveier
Ferdsel over tørt land krevde flere ressurser. Temmingen av hesten gjorde mennesker mer mobile over større avstander. Sentral-Eurasia har vært kjent fra gammelt av for sine ride- og hesteavlssamfunn, og stepperuten over land over de nordlige steppene i Sentral-Eurasia var i bruk lenge før Silkeveien ble etablert for over 2000 år siden.
Arkeologiske steder som Berel-gravplassen i Kasakhstan, bekrefter at de nomadiske arimaspierne ikke bare oppdrettet hester for handel, men utviklet avansert håndverk som var i stand til å spre utsøkt kunsthåndverk langs store deler av Silkeveien. Fra det 2. årtusen fvt (før vår tid) ble nefritt-jade en handelsvare. Dette kom fra gruver i regionene Yarkant, Khotan og Badakhshan i grenseomårdene mellom det som i dag er Afghanistan, Tadjikistan og Kina. Selv om gruvene var adskilt fra Kina av de høye Pamir-fjellene, var det ruter over fjellet allerede fra veldig tidlige tider.
En genetisk studie av Tarim-mumiene, funnet i Tarim-bassenget, i området Loulan som ligger langs Silkeveien 200 kilometer (124 miles) øst for Yingpan, datert så tidlig som 3600 fvt, antyder svært gamle kontakter mellom øst og vest. Disse mumifiserte restene kan ha vært av mennesker som snakket indoeuropeiske språk, som forble i bruk i Tarim-bassenget (som ligger i den moderne Xinjiang-regionen), inntil de ble erstattet av turkiske påvirkninger fra Xiongnu-kulturen i nord og av kinesisk påvirkning fra Han-dynastiet i Øst, som snakket et kinesisk-tibetansk språk.
Moderne historikere spekulerer i historiske identiteter som selektivt kan trekkes ut fra Herodots korte beretning om Arimaspi. Han registrerte en detalj som faktisk kan ha en kjerne av historisk sannhet: "Issedonene ble skjøvet fra sine land av Arimaspoi, og skyterne av Issedonene" (iv.13.1). "sp" i navnet antyder at dette ble formidlet gjennom iranske kilder til gresk, faktisk så kombinerer "Arim-aspi" på gammeliransk ordene "Ariama" (kjærlighet) og "Aspa" (hester). Herodot eller hans kilde ser derimot ut til å ha forstått det skytiske ordet som en kombinasjon av de gammelgreske røttene arima ("en") og spou ("øye") og skapte et mytisk bilde for å forklare dette. Med ett ble arimaspierne kykloper! Likhet av navn og plassering kan identifisere dem med forfedrene til det lokale uraliske folket som bor der i dag, Mari.
Den korte rapporten fra Herodot ser ut til å være et svært spinkelt grunnlag for å komme med utvetydige uttalelser om den historiske bakgrunnen som legenden dukket opp fra. Til tross for disse forbeholdene, hevder Tadeusz Sulimirski (1970) at Arimaspi var en sarmatisk stamme med opprinnelse i den øvre dalen av elven Irtysh, mens Dmitry Machinsky (1997) assosierer dem med en gruppe tre-øyete ajna-figurer fra Minusinsk-depresjonen, tradisjonelt sett tilskrevet Afanasevo- og Okunevo-kulturene i Sør-Sibir.
De store oasebyene i Sentral-Asia spilte en avgjørende rolle i effektiviteten av silkeveishandelen. Etter kontakter mellom det sentrale Kina og nomadiske vestlige grenseområder på 800-tallet f.Kr., ble gull introdusert fra Sentral-Asia, og kinesiske jadeskjærere begynte å lage imiterte design av motiver fra steppene, ved å ta i bruk den skytiske dyrekunsten (gjerne med avbildninger av dyr, mennesker og guder i kamp). Denne stilen gjenspeiles spesielt i belteplater laget av gull og bronse, med andre versjoner i jade og steatitt. En elitebegravelse nær Stuttgart, Tyskland, datert til 600-tallet f.Kr., ble gravd ut og funnet å ikke ha bare gresk bronse, men også kinesisk silke. Lignende dyreformede motiver på kunstverk tilhørende belter har blitt funnet i skytiske gravsteder som strekker seg fra Svartehavsregionen helt til Indre Mongolia (ved Aluchaideng) og Shaanxi i Kina. I vår del av verden ble dette til den keltiske dyre-ornamentikken.
Utvidelsen av skytiske (sarmatiske) kulturer, som strekker seg helt fra den ungarske sletten og Karpatene til den kinesiske Kansu-korridoren, og koblet Midtøsten med Nord-India og Punjab, spilte utvilsomt en viktig rolle i utviklingen av Silkeveien. Skytere fulgte assyriske Esarhaddon på hans invasjon av Egypt, og deres karakteristiske trekantede pilspisser er funnet så langt sør som Aswan. Disse nomadiske folkene var avhengige av nærliggende bosatte befolkninger for en rekke viktige teknologier, og i tillegg til å raide sårbare bosetninger for disse varene, brukte de også langdistanse kjøpmenn som en inntektskilde gjennom påtvunget toll. Sogdia, en av de eldste Øst-Iranske kulturene vi kjenner til spilte en viktig rolle i å lette handelen mellom Kina og Sentral-Asia langs silkeveiene, helt så sent som på 1000-tallet, og språket deres fungerte som en lingua franca for asiatisk handel.
Hva er dette med på å fortelle oss? Blant annet at skytere var et stammeforbund der mange språk ble snakket, blant annet ur-keltisk og ur-iransk. Begir vi ut i spørsmålet om hva som er det eldste språket, blir det en skikkelig "høna eller egget-historie".
Det er ulike kriterier for å definere hva som utgjør et språk og hvor gammelt det er. Imidlertid, basert på tilgjengelige historiske og språklige bevis, er en mulig måte å nærme seg dette spørsmålet på som følger:
De indo-iranske språkene er en gren av den indoeuropeiske språkfamilien, noe som betyr at de deler en felles stamfar med andre indoeuropeiske språk som gresk, latin, keltisk, germansk osv. Denne stamfaren kalles proto-indoeuropeisk , og det er rekonstruert ved å sammenligne likhetene og forskjellene mellom de moderne og eldgamle indoeuropeiske språkene. Proto-indoeuropeisk anslås å ha blitt snakket rundt slutten av 4. eller tidlig 3. årtusen f.Kr. i den pontisk-kaspiske steppen, en region som spenner over deler av Øst-Europa og Sentral-Asia.
De indo-iranske språkene er videre delt inn i to undergrener: indo-arisk og iransk. Disse undergrenene har også en felles stamfar, kalt proto-indo-iransk, som er avledet fra proto-indo-europeisk ved å bruke visse lydendringer og grammatiske nyvinninger. Proto-indo-iransk anslås å ha blitt snakket rundt slutten av det 3. årtusen f.Kr. i det vestlige Russland.
De eldste attesterte indo-iranske språkene er de iranske språkene, som har skrevet opptegnelser tilbake til det 9. århundre f.Kr. Det eldste iranske språket er gammelpersisk, som var det offisielle språket i Achaemenid-riket og er bevart i inskripsjoner og tekster på leirtavler, segl og mynter. Andre gamle iranske språk inkluderer avestan, som var det hellige språket til den zoroastriske religionen og er nedtegnet i Avesta, den viktigste religiøse teksten til zoroastrianismen; og gammelskytisk, som ble talt av de nomadiske skyterne og attesteres i personnavn og lånord på andre språk.
De eldste attesterte indo-ariske språkene er de vediske språkene, som er den tidligste formen for sanskrit og er bevart i Vedaene, hinduismens eldste skrifter. Vedaene er sammensatt av fire samlinger av salmer, ritualer og filosofiske tekster, som ble overført muntlig i århundrer før de ble skrevet ned. Den eldste av disse samlingene er Rigveda, som er datert til det 2. årtusen f.Kr. og inneholder rundt 1000 salmer til forskjellige guder og gudinner. Andre gamle indo-ariske språk inkluderer pali, som var språket i de tidlige buddhistiske skriftene og fortsatt brukes som et liturgisk språk av noen buddhistiske tradisjoner; og Prakrit, som var en gruppe folkespråk som utviklet seg fra sanskrit og ble snakket av vanlige folk i det gamle India.
Basert på denne informasjonen kan man si at det eldste språket blant de indo-iranske eller indoeuropeiske språkene er proto-indoeuropeisk, da det er stamfaren til alle de andre språkene i denne familien. Proto-indoeuropeisk er imidlertid ikke et språk som noen gang ble skrevet ned eller nedtegnet, men snarere en hypotetisk rekonstruksjon basert på språklig analyse og sammenligning. Derfor er en annen måte å svare på dette spørsmålet på å se på de eldste skriftlige registreringene av de indo-iranske eller indoeuropeiske språkene, som vil være de iranske språkene, nærmere bestemt gammelpersisk, som har inskripsjoner som dateres tilbake til det 9. århundre f.Kr.
Dette betyr imidlertid ikke at de iranske språkene er eldre enn de indo-ariske språkene, da begge undergrenene har felles opphav i proto-indo-iransk, som også er et rekonstruert språk. Derfor er en tredje måte å svare på dette spørsmålet på å se på de eldste muntlige tradisjonene til de indo-iranske eller indoeuropeiske språkene, som ville være de vediske språkene, nærmere bestemt Rigveda, som er sammensatt av salmer som er datert til 2. årtusen f.Kr. Dette betyr imidlertid heller ikke at de vediske språkene er eldre enn de iranske språkene, da begge undergrenene har felles opphav i proto-indo-iransk, som også er et rekonstruert språk.
Avslutningsvis er ikke spørsmålet om det eldste språket blant de indo-iranske eller indoeuropeiske språkene enkelt, da det avhenger av hvordan man definerer et språk og hvordan man måler dets alder. Det er forskjellige måter å nærme seg dette spørsmålet på, hver med sine egne fordeler og begrensninger, og hver gir et annet svar. Derfor kan det beste svaret på dette spørsmålet være at det ikke er noe definitivt svar, men snarere en rekke mulige svar, avhengig av perspektivet og kriteriene man bruker.
コメント