Det er to motstridende hovedretninger som beskriver hvor verden egentlig står i dag:
Beskrivelse 1:
Vi står i dag i et merkelig kaos av en rekke forvirringer som står i sterk opposisjon til de optimistiske tidlige 1990-årene. Vi har aldri opplevet en så usikker tid.
Beskrivelse 2:
Alle tidligere generasjoner har alltid følt at det skjer store forandringer i løpet av deres levetid. Det er ikke ekstraordinært at de nålevende generasjonene også føler det slikt.
Det er en stor fare for at det denne gangen er den første beskrivelsen som stemmer mest.
I verdens fallende supermakt USA er debattklimaet i dag nærmest patologisk. Det er ikke lenger mulig å ha en meningsfull konversasjon med noen som står på den andre politiske siden. Provoserende utsagn, ment for å utfordre dem med temmelig fastlåste meninger, ignoreres i debatten. Debattklimaet er nedfryst, dynamikken er borte. Den sokratiske metoden innebærer alltid å undersøke om “finnes det ikke noen fakta som motbeviser standpunktet ditt”? Man stikker på denne måten nåler inn i meningsmotstandere og etterspør konkrete bevis for deres konklusjoner. Det var rundt 2015 at de åpne debattene begynte å fordunste i verdens mektigste demokrati.
Det teknologiske miljøet, blant annet i form av skjermene rundt oss, har det siste tiåret medført endringer i de vestlige land (kanskje i hele verden), som vil fortone seg som høyst merkelige for den som kunne sett det utenfra. Den alvorligste endringen er at unges psykiske helse i 10 år har gjennomgått et børskrakk med en fortsatt synkende tendens.
Dette bringer oss over på det store og viktige spørsmålet: Hvorfor skjer disse endringene over hele den vestlige verden samtidig? Her må ett eller flere fenomener ha slått inn samtidig overalt.
I USA har man sett nærmere på endringer i generasjonen født etter 1995. Dette var Gen Z, den første generasjonen som flyttet det sosiale livet sitt over til “sosiale medier” på nettet. Det tidlige 2000-tallet markerte også en tid der den politiske debatten i stor grad flyttet seg over fra menneskelige forum til kommentatorfelt og sosiale medier.
Akademikere ved amerikanske universet merket i 2014 at det skjedde en brå og tydelig forandring blant studentene. Dette var så tydelig at de følte at noen av de følte at veven som binder det amerikanske samfunnet sammen - den frie og åpne debatten - var i ferd med å revne.
I den tradisjonelle akademiske debatten så kom studentene umiddelbart i forsvarsmodus. Mange studenter begynte å protestere mot den frie meningsytringen som for eksempel foregår i student-publikasjoner. Den skriftlige debatten ble mer preget av en form for kognitiv forstyrelse, alt motstanderen sier fører til katastrofe. Verden består kun av svart og hvitt (ikke ment som hudfarger, om noen ble krenket av mine ord). Studenter fra de såkalt beste familier har fått med seg i bagasjen inntrykket av at universitetene er et farlig sted. De trenger derfor beskyttelse mot ord, meninger, bøker og enhver utfordring av sine innlærte meninger. Meningsmotstand innebærer en form for krenkelse.
Mange lesere vil kjenne til at hjernehalvdelene vår har forskjellige funksjoner. Nedfrysingen av debattklimaet kan forklares ved at det skjedde en kognitiv maktovertagelse: Nå ble høyre hjernehalvdel den dominerende. Konsekvensene er overveldende. Den optimistiske venstre hjernehalvdelen er opptatt av at verden er et trygt sted med utallige muligheter til å utforske. Du kan tenke selv og oppdage mange juveler på tankereisen. Den paranoide høyre hjernehalvdelen har i stedet fokus på at verden er din fiende og at du må forsvare deg hele tiden. Du bør helst gjemme deg på et stort lag, slik at fienden ikke kan peke deg ut. Det er få muligheter til å tenke nytt, følg helst de gamle oppskriftene. Mye av den tenkningen ble formidlet av foreldregenerasjonen: hold fokus på det trygge, ikke utforsk verden! Dette ble starten på byggingen av krenke-kulturen. Ingenting skal utfordres. Gamle bøker skal sensureres. Tabu-ord skal fjernes. Mener andre noe annet enn deg, så utgjør de en trussel.
I barndommen var Gen Z de første som mistet den frie leken. I tidligere generasjoner kunne barna på landsbygda for eksempel leke i timevis i skogen. Også byer ble sett på som relativt trygge steder. Tenk etter, hvor gammel var du selv da du fikk gå ut alene uten direkte kontroll fra foreldrene dine – til naboer, venner, til et annet kvartal eller ut i skogen?
Fra rundt 1995, etableres det seg gradvis en illusjon om at barn skal overvåkes hele tiden. Tanken sprer seg like fort som de nye mobiltelefonene. “Sikkerhet” ble det viktigste. Man var redd for ytre trusler, selv om det etter hvert viste seg at selvskading og selvmord utgjorde en mye høyere risiko. Vi tok fra barna de erfaringene som må gjøres i frihet, for at de skal vokse seg selv sterkere. Borte ble erfaringen fra å falle ned fra et tre, eller å legge en plan som mislykkes. Selvregulering må rett og slett læres, men sterk ytre kontroll hindrer denne læringen. De som vokser opp i dag, tilbringer stadig mindre tid med direkte menneskelig kontakt og stadig mer tid foran skjermer. Unge jenter er spesielt sårbare. Begge kjønn har samme grad av medfødt aggresjon. Gutter har sine oppgjør, ofte på en fysisk måte, der jenter kan tenke mer langsiktig, ofte utføre planer om å ødelegge motpartens sosiale nettverk (spre løgner, ødelegge andres troverdighet, utestenge, drive med blikking, osv.). Dette er ikke svart-hvitt, men jenter er i hvert fall mye mer sårbare ovenfor mekanismene som ligger bak de såkalt sosiale pengemaskinene!
Gen Z fikk dermed en mindre robust psykisk helse, samtidig som de fikk adgang til sosiale medier. I 2006 åpnet Facebook seg for verden, I-Phone blir lansert året etter, men er foreløpig for dyrt for de de yngste. I 2009 introduserer FB den magiske “like”-knappen. Å ta en selfie blir en ny greie som sjelden ble brukt før 2010. Dette fører til at alt kan spre seg lynraskt. Både hva som skal likes og mislikes. Darwinismen når de sosiale medier. Hvordan bli en sosial komet som får massevis av tilhengere og prestisje? Hvorfor er du ikke en influenser? Kampen om å bli populær blir viktigere for mange enn å utvikle den man er, et godt selvbilde. Vi setter massemordere i fengsel, har en nullvisjon drept i trafikken, men bryr oss lite om å beskytte du unge mot sosiale medier. Selvmordstallene stiger.
Et drøyt tiår senere har andre sosiale medier overtatt, men baserer seg fortsatt på algoritmer som er rettet mot å skape flest mulige bruker-klikk og generere enorme reklameinntekter. Gen Z er altså den første generasjonen som var forsøksdyr for KI fra barndommen av. De som allerede var voksne i 2006, har allerede benyttet kunstig intelligens i snart 20 år. Nå i 2023 er det mange som er bekymret over de nye språkmodellene. Bekymringen burde har vært der mye tidligere. KI i dag kan også brukes på en positiv måte som personlige assistenter der vi lærer å forsvare oss mot de ondsinnede mekanismene som gjør oss desperate etter å få likes. Mye å ta tak i her fortsatt, men det blir i et annet innlegg.
Comments