Til sammen har norske skolebarn fått 1359 flere timer på skolen etter 1997. Det tilsvarer to ekstra skoleår.
Det er de minste barna i 1.–4. trinn som har fått nesten alle de ekstra timene i sin timeplan.
Halvparten av de ekstra timene kom da grunnskolen ble forlenget fra ni til ti år på 90-tallet, resten skyldes en forlengelse av skoledagen på flere trinn. Hensikten var at elevene skulle tilegne seg mer kunnskap og kompetanse. Særlig ble lesing, skriving og regning prioritert høyere.
Etter 20 år ser vi ingen målbare forbedringer av resultatene. Prøitz-utvalget har ikke funnet noen vesentlig utvikling av barnas resultater på nasjonale prøver. Internasjonale tester som PISA og TIMMS viser omtrent det samme – det er over mange år bare små forskjeller.
Alle de politiske partiene har etter 1997 prioritert en skole som skal produsere målbare resultater, med en bakenforliggende overtro på at kunnskap, læring og danning kan måles og sammenliknes. Data fra tidligere nasjonale prøver og internasjonale tester har hatt liten verdi for å utvikle skolen og barnehagen på de smale sektorene som måles. En hypotese om at "kunnskap om elevenes resultater vil bidra til at det settes inn nødvendige tiltak, som i sin tur skal bedre prestasjonene" er falsifisert. Vi vet nå at det ikke eksisterer en slik sammenheng
Prestasjonsskolen produserer imidlertid svært målbare endringer på områder som aldri nevnes i politiske festtaler. Vi ser på ulike undersøkelser at barn og unge i tiltakende grad opplever skolestress, skolevegring og manglende mestring. PISA-undersøkelsen viser for eksempel at andelen elever som opplever at de ikke har en viktig plass i fellesskapet, har skutt i været. Det formidles en tydelig forventning om at elevene kontinuerlig skal vurdere seg selv og kjenne på et læringstrykk som skal press ut økt kompetanse. Flere psykiatere har ropt et varsko om at dette er en livssituasjon som kan skade barn og unges helse.
Ikke rart, siden elevene ofte møter massiv kritikk fra politisk hold. De leser alltid for dårlig og elendigheter starter allerede i barnehagen. De små barna har for dårlig språk, og alle er for dårlige i matte! Toåringer er dårligere på telling enn jevnaldrende i andre land - til og med før "SV-skolen" har ødelagt dem! Derfor lager eierne progresjonsplaner og kjøper inn stimuleringspakker som skal gjøre barn om til elever. Programmene gir forenklete svar på komplekse utdanningsområder som sosial kompetanse og språkutvikling, og de er konstruert for å gi bedre prestasjoner på tester.
Det har blitt opprettet nasjonale sentra for politisk korrekte kompetanser (også kjent som grunnleggende ferdigheter) som myndighetene anser som viktigst. Her arbeides det ivrig med å legge til rette for hyppigere kartlegging, testing og annen vurdering. Ledere og skoleeiere skal utøve en resultatorientert ledelsesform. Kunnskapsforståelsen har blitt smalere og skoledagene mer ensformige. Barna har nemlig hovedsakelig fått flere timer i norsk og matematikk. Dermed har andre fag blitt nedprioritert ved at timeantallet har stått på stedet hvil i flere tiår. Dette gjelder eksempelvis samfunnsfag og kunst og håndverk.
Den store timeøkningen for elever i grunnskolen har aldri blitt evaluert, selv om det er en av de dyreste innførte ordningene i norsk skolepolitikk. LK06 hadde intensjoner om å løfte skolen, men medførte en mer kunnskapsfattig og teoririk skole der elevene har færre muligheter til å mestre og færre områder å lykkes på. Tall fra elevundersøkelsen viser at stadig flere elever kjeder seg på skolen.
Hadde pengene som ble brukt på to ekstra skoleår med stillesitting i stedet gått til å styrke praktiske fag, så hadde muligens også resultatene forbedret seg. Så rart det enn kan høres ut for uinnvidde... Til slutt tre mulige strategier videre:
Tilpasse undervisningen til de nye læreplanene som ble innført i 2020, som har et større fokus på dybdelæring, tverrfaglighet og praktisk opplæring. Disse læreplanene skal bidra til at elevene utvikler kompetanser som er relevante for det 21. århundre, som kritisk tenkning, problemløsning, samarbeid og digital dømmekraft.
Styrke lærernes og skoleledernes profesjonelle utvikling, slik at de kan tilby kvalitetsundervisning som er tilpasset elevenes behov og forutsetninger. Dette kan gjøres gjennom å øke tilgangen til etter- og videreutdanning, veiledning, kollegialt samarbeid og faglig nettverk. Lærernes og skoleledernes kompetanse og engasjement er avgjørende for elevenes læring og motivasjon.
Redusere bruken av prøver og undersøkelser som legger for stor vekt på det som er målbart, og heller utvikle et mer helhetlig og balansert system for kvalitetsvurdering og kvalitetsutvikling i skolen. Dette kan gjøres ved å vektlegge mer formativ vurdering, som gir elevene tilbakemelding på hva de har lært og hva de kan forbedre, samt involvere elevene mer i egen læring og vurdering. Et mer helhetlig system kan også gi et bedre bilde av skolens samfunnsmandat, som handler om både dannelse og utdanning.
Comments